mimounas hobbyblogg

Da datteren min var liten var jeg enslig mor og student. Hun gikk i barnehage, men hun hadde korte dager og mye fri. Jeg hentet henne på veien hjem, oftest i tretiden. Da hadde vi god tid til oppdagelser på rusleturen hjem. Lesing og oppgaveskriving gjorde jeg om kveldene når hun hadde lagt seg og når hun var hos pappaen. Vi kunne stort sett gjøre det vi ville når vi ville.

Attpåklatten min kom for 2 1/2 år siden. Plutselig var vi en familie på 4, dobbelt så mange som forrige gang jeg hadde baby. Tidskabalen som skulle gå opp var MYE mer enn fordoblet! Det første året gikk jo greit, da hadde jeg  fødselsperm og "lov" til å være hjemme. Men så begynte Klumpen å nærme seg året....

Kort fortalt - jeg er fortsatt hjemme. Og det har jeg tenkt å bli en stund til. Kontantstøtte og barnepark får hverdagen til å gå rundt; vi har råd til smør på brødet og sukker i teen + at Klumpen får leke med andre barn noen timer hver dag. De timene kan mor gjøre noe i huset. (Hvis hun ikke ender opp foran pc-en da...) Og når storesøster kommer hjem er det noen som venter på henne. Egentlig synes jeg vi har innrettet oss riktig så bra jeg.

At kontantstøtte er fy-fy har vi jo blitt fortalt lenge, helst skal hele ordningen avskaffes fortere enn svint. Og nå skal alle barneparkene vekk også. I løpet av sommerferien fikk vi beskjed om at kommunen skal avvikle ordningen med barneparker. Så per i da vet vi ikke hvor lenge vi har dette tilbudet. 


                                    

Parken vår er full, det er max antall barn der nå. Mange er nye nå i høst, og flere småsøsken venter på å bli gamle nok til å få begynne. Så hvem er da disse foreldrene som velger å være hjemme og la ungene sine gå i park? Hvem er alle de mammaene - og overraskende mange pappaene - som har tid til å sitte på kanten av sandkassen og prate eller til å gi fart på dissen før de tusler hjem igjen? De virker jo svært så normale og oppegående alle sammen. Ikke det at jeg kjenner alle personlig, men så langt er det ikke en eneste jeg har noen som helst grunn til å mistenke for å være noen rusmisbrukende uføretrygdet sosialklient med dårlige norskkunnskaper. Her er det studenter, folk med hjemmekontor og flexitid, mammaer (og pappaer) i barselpermisjon med yngre søsken osv. Og noen av oss er rett og slett bare så egoistiske at vi velger å tilbringe dagene hjemme med avkommet i stedenfor å sende dem i barnehage. Familier er ulike, de har forskjellige behov og ønsker. Så hvorfor skal det være så umulig å velge annerledes?

Jeg snakket med en annen mamma som også hadde innkjøring på sin lille sønn. Hun kunne fortelle at hun hadde begynt i jobb igjen og sønnen var hos dagmamma. Dagmammaen var kjempehyggelig og flink med barn, og gutten stortrivdes. Men hun så ham jo ikke hele dagen, og om kveldene når de kom hjem var begge trøtte og uopplagte. Det ble veldig lite tid sammen, og det var dagmammaen som fikk oppleve alle de nye milepælene gutten nådde. Til slutt fant hun ut at slik ville hun ikke ha det. Småbarnsårene går så fort, det skjer så mye hele tiden. Og dette ville hun ta del i selv, ikke bare stå på sidelinjen. Så hun sa opp jobben og søkte gutten inn i park. Den beste avgjørelsen hun noensinne hadde gjort, hun var strålende fornøyd med at hun hadde våget det!

Selvsagt er ikke dette den perfekte ordningen for alle. Ikke alle drømmer om å være hjemmemamma/pappa og bake boller og sylte plommer. Mange har heller ikke muligheten til å velge slik. Og det er det som provoserer meg: At vi ikke skal kunne velge. For oss, og sikkert mange andre, er kontantstøtten det som gjør at økonomien går opp. Forsvinner den blir det rett og slett for dyrt å velge å være hjemme. Og blir alle parkene borte mister hjemme-barna muligheten til lek og sosial omgang med andre barn. Da er barnehage det eneste alternativet.

Det er ikke noe galt med barnehager og utearbeidende foreldre, det er ikke det jeg vl si. Men det er rimelig ille at det ikke skal finnes andre tilbud eller muligheter. For en familie med flere barn tett i alder er jo en park et supert tilbud. Barnehageplasser koster, og skal man levere flere unger på forskjellige avdelinger pluss gjerne også ett eller to barn på SFO, rekke jobben og så hente alle sammen igjen kan det lønne seg både økonomisk og tidsmessig at en av foreldrene er hjemme. Og nå som stadig flere jobber hjemmefra kan man jo få gjort mye de 4 timene parken er åpen + på kveldstid.

Parkene forsvinner nok. Det gjør sikkert kontantstøtten også. Men enn så lenge er jeg en rebelsk hjemmemamma med månedskort på bussen, ungen i sportsvogn og strikkepinner i sekken. Pass deg, de st(r)ikker!